Døden er som et sort hull.

Du farer gjennom livet, og så skal noen dø. Et sort hull.

Den enorme gravitasjonen trekker deg mot hullet, men du er ikke nær nok til å bli trukket inn. Du blir dratt litt bort fra kursen, men livet fortsetter som før.

Men så skal noen nær deg dø. Det er ingen utvei. Ikke en gang lys slipper unna. Uansett hvor livet ditt var på vei, dine mål, dine drømmer, dine ønsker, de spiller ingen rolle. Du må gjennom det sorte hullet.

Det nærmer seg døden, og det sorte hullet trekker deg inn mot kjernen, uendelig liten, et punkt i rommet. Livet ditt, tankene dine, deg, bryter sammen til et punkt.

Det store smellet. Ditt nye liv oppstår, ekspanderer fra punktet. Du er fremdeles deg. Du skal dit du skulle, men det gamle universet finnes ikke mer - den du er glad i er borte for alltid. Ting kan aldri bli det samme.

Du har opplevd døden.